Lundehunder: to flotte valpekull!
Lørdag 12.09.09 Fikk Ranja av Vinterskogen 4 flotte små valper. Fødselen gikk raskt som det pleier på rasen. Jeg hadde sittet inne sammen med henne lenge utover formiddagen, og tenkte at det blir nok snart, selv om hun ikke viste noen tegn. Så fant jeg på at jeg skulle ned til vannet og plukke sopp til middag. Jeg hadde ikke før kommet ned før Arild ropte at nå var første valpen kommet! Aldri har jeg løpt så fort opp igjen.
Nå ligger de her, 4 små med flotte labber. Disse valpene er resultat av inseminasjon med frossen sæd. Vi fikk tappet Frodo i 2007, med en plan om å finne ei tispe som vi kunne inseminere for å få avgjort om det blir valper etter inseminasjon med frossen sæd på lundehund. Rasen får forholdsvis få valper, hannene kan være vanskelige å tappe, og siden metoden er ganske kostbar, har ingen forsøkt når man ikke visste om det gikk an. Det ble en ond sirkel. Jeg har oppdrettet lundehunder i mange år nå, er faktisk 2.generasjons oppdretter, og 3.generasjon har begynt sitt oppdrett i kennelnavnet Vinterskogen. Jeg syntes jeg skyldte denne rasen som har gitt meg og familien så mye, å gjennomføre dette eksperimentet for å åpne nye mulgheter for avl i framtiden.
Nå vet vi at det virker, og jeg for min del planlegger allerede innfrysing av sæd for lagring til bruk om ti år eller mer. Det kan bli et viktig supplement i hundeavlen framover, både med tanke på lagring over tid og med tanke på å sende frossen sæd med fly over store avstander.
Jeg koser meg nå med å se de fire vokse. Vi har et valpekull til, det vil si, en valp som Senja fikk. Den etterhvert så berømte (ihvertfall berømt her i huset) førsteelskeren Herkules greide det i sommer, klatret over 2 gjerde på 230cm høyde og paret Senja mens Ranja lå og sov inne og hvilte etter insemineringen. Senja fikk tre valper, men hadde dessverre en fødselsinfeksjon, så en valp var dødfødt og en døde etter få timer. Heldigvis forstod jeg raskt at noe var galt og fikk tak i Imacillin i full fart takket være vår alltid hjelpsomme faste veterinærklinikk, Strinda smådyrklinikk. Senja kom seg etterhvert veldig og fikk masse melk. Hun gikk helt tydelig og lette etter den valpen som døde, og da Ranja var sein med å få nok melk til sitt store kull, valgte vi å legge over den største og mest grådige hannen til senja. da slo hun seg til ro -og så ut til å mene hun hadde fått den som rettmessig var hennes!
Vi som har hund og drive oppdrett skylder veterinærene mye -de stiller opp for oss på en måte som det norske helsevesen kunne lære mye av. Jeg vå også takke veterinær Relling på Heimdal dyreklinikk som tappet og foresto innfrysing og lagring av sæd, samt insemineniasjon av Ranja.
